I denne artikkelen vil jeg skrive om nasjonen Norge under nasjonsbyggingen. Jeg vil fokusere på historien, litteraturen, språket og kunsten gjennom en periode på tusen år fra vikingetiden og frem til 1800- tallet.
Historie
I den tidlige middelalderen da pavekirken vokste seg sterk i det sentrale Europa og grunnlaget for statsdannelse ble lagt i det germanske riket, da befant de skandinaviske landene seg i en egen tidsalder som vi kaller vikingetiden. Denne tidsalderen regner vi fra 800- tallet til år 1066, da Harald Hardråde ble drept i et forsøk på å erobre England. Den skriftlige prosaformen og diktformen som vi bruker i dagens diktning har mange trekk fra vikingetiden. Den gang ble fortellinger overført muntlig fra generasjon til generasjon og rim og rytme ble et virkemiddel for lettere å huske fortellingene. Noen av dem som diktet mye på denne tiden var skaldene. Skaldene fungerte som middelalderens og vikingetidens journalister.
Middelalderen i Europa varte gjennom en tusenårs periode fra år 500 til år 1500. i Norge skiller vi ut vikingetiden som en egen epoke og derfor regner vi ikke at middelalderen starter i Norge før 1066. Noen av de viktigste hendelsene i middelalderen var folkeveksten i Europa, kampen mellom pavemakten og keisermakten og korstogene mot muslimer i Midtøsten. I Norge får den katolske kristendommen flere tilhengere og mange kirker blir bygd opp rundt omkring i landet. Mot slutten av epoken rammes Europa av en pestbølge som tok livet av over halvparten av Europas innbyggere. I Norge har man kommet frem til at nærmere to tredjedeler av befolkningen omkom. Etter Svartedauden går Norge inn i en lang unionstid hvor man tapte den nasjonale selvstendigheten.
Peter Andreas Munch var en norsk historiker og språkforsker og er forfatteren av Det norske Folks Historie. Om spørsmål som dreide seg om kulturfellesskapet med Danmark så ønsket han å ta vare på det fordi han mente dette var en viktig del av det norske folks historie. Han delte derimot ikke Welhavens ønske om å beholde det danske språket og en fornorsking av det danske ville bare bli dårlig dansk, mente han. P. A Munch drømte om å gå tilbake til det urnorske norrøne språket og bygge videre på dette, men da han fant ut at det ville bli nærmest umulig å gjennomføre dette i praksis gikk han med på at det nest beste alternativet ville være å beholde dansken.
Litteratur
Mauritz Hansen var en produktiv, nasjonalromantisk forfatter som arbeidet som skolebestyrer i Kongsberg. Han skrev oppimot 70 ulike fortellinger og romaner, blant annet verdens første kriminalroman (Mordet på maskinbygger Rolfsen, 1839), Norges første bondefortelling (Luren, 1819) og Norges første fortelling som spesielt var beregnet for barn. I tillegg til denne skjønnlitteraturen skrev han også flere lærebøker.
Henrik Wergeland var en av de store pådriverne under nasjonsbyggingen. Han ønsket å gå tilbake til det som var norsk, og han ønsket ikke en kulturdeling men Danmark. Wergeland var først og fremst en lyrikker, men han skrev også noen skuespill og essay. Han var en romantiker, men er blitt kjent for sin spontane skrivemåte, hvor han åpnet seg opp og skrev akkurat det han mente. Intelligenspartiet med Welhaven i spissen kritiserte ham for dette, men Wergeland viket ikke for kritikken.
Både Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson ble født rundt 1830 da nasjonsbyggingen sto på for fult. Detter har påvirket litteraturen deres i stor grad. Begge to starter karrieren sin som forfattere med å skrive om norsk historie som er inspirert av sagaer og bondelivet, altså i typisk nasjonalromantisk stil. Seinere i karrieren, går de mer over til å skrive om samfunnsaktuelle spørsmål som unionen med Danmark, samfunnsrelasjoner og dannelse.
Asbjørnsen og Moe blir av mange betegnet som de som har hatt mest å si for den norske nasjonalfølelsen. Sammen reiste de rundt på bygdene i Norge og samlet inn eventyr og sagn, i tillegg fikk de med seg mange dialekter fra bygdene. Ofte fant de flere ulike versjoner av det samme eventyret i ulike deler av landet. Dette gav dem en utfordring i å velge hvilken versjon som var best og i hvilken språkform den burde skrives ned med. De fant ut at de ikke kunne bruke noe annet enn dansk, men de benyttet en lettere setningsoppbygging og brukte norske ord og begreper flittig. Når Asbjørnsen og Moe skrev ned sagn som de hadde blitt fortalt la de ofte til en rammefortelling som inneholdt en miljøskildring av stedet hvor sagnet fant sted. Disse var med å skape stemning og bidro til at flere utlendinger ønsket å besøke den norske naturen. På mange måter bidro derfor Asbjørnsen og Moe med å skape den første turistbølgen til Norge.
Folkevisene skilte seg tydelig fra eventyrene og sagnene fordi de stammet fra franske og engelske hoff. Tidligere hadde folkevisene hvert tilgjengelig kun for overklassen, men etter at Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad samlet dem inn rundt 1840 ble også folkevisene en del av folkediktningen. Innholdet i disse visene var ofte sjalusi og kjærlighet mellom folk i høyere sosiale klasser. Dette skiller også folkevisene fra eventyrene og sagnene. Etter hvert ble innholdet i sagnene tilpasset norske forhold men myter og norsk overtro som innhold.
Språk
Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven representerer to fronter i språkdebatten i Norge på 1800- tallet. Begge var sterkt inspirert av romantikken. Wergeland var opptatt av at bøndene skulle ha det best mulig og at folket skulle ha makten. For ham var demokratiet en av de viktigste tingene ved å være norsk. Welhaven sa ofte “Lyset kommer ovenfra”, og med det mente han at det var adelen som var best egnet til å styre landet. Wergeland sto for å fornorske det danske språket, mens Welhaven ville beholde dansken.
P. A Munch var ikke enig med verken Wergeland eller Welhaven. Han ønsket et norsk språk basert på det norrøne, urnorske språket, men da han senere fant ut at dette ble vanskelig i praksis mente han at det var bedre å beholde det danske språket. Fornorsket dansk er ikke norsk, men fordervet dansk var Munchs mening.
Knud Knutsen er på mange måter bokmålets far. Han ville bygge et norsk språk som baserte seg på talespråket i de norske storbyene, som han kalte for “den siste dannede dagligtale”. Grunnen til at Knudsen valgte dette språket er at språket i byene varierer i mye mindre grad enn språket i bygdene. Knudsen og Wergeland sitt arbeid har ført frem til det skriftspråket som vi i dag kaller bokmål.
Ivar Aasen er det samme for nynorsken som Knud Knutsen er for bokmålet. I fire år reiste Aasen rundt i Norge på stipend fra staten og samlet inn kjennetegn på de ulike dialektene. Etter sin rundtur i landet gav han ut en ordbok og en grammatikkbok for språket som han kalte landsmålet. Dette skulle være et språk for alle i hele landet.
Kunst
Norges største nasjonalromantiske komponist heter Edward Grieg. Han komponerte blant annet musikken til stykket Peer Gynt etter oppfordring fra Henrik Ibsen. Grieg er av dem som har hatt størst betydning for å bygge opp en norsk nasjonalkultur frem mot unionsoppløsningen i 1905. Selv var han veldig fornøyd med sitt akkompagnement til Peer Gynt og han var spesielt stolt over verket sitt, “Dovregubbens Hall”.
Theodor Kittelsen er kjent for sine malerier og illustrasjoner av norske myteskikkelser. Han har gjort seg mest kjent ved å lage tegningene i Asbjørnsen og Moes bøker med barneeventyr. To minneverdige og kjente bilder som er laget av Kittelsen er “Svartedauden i Trappa” og “Soria Moria Slott”. Kittelsen hadde sans for humor og karikatur noe som kommer frem i noen av bildene hans, som for eksempel karikaturen av “Brudeferden i Hardanger”.
Maleriet “Brudeferden i Hardanger” er laget av Adolph Tidemand og Hans Gude. I den korte perioden disse to nasjonalromantiske malerne samarbeidet rakk de å lage fem malerier. Alle disse var bilder fra bygdelivet i Norge og av bygdefolk. Deres mest kjente verk er mest sannsynlig “Brudeferd i Hardanger” (1847).
