Gunnlaug Ormstunge, oppgave nr 4.

Anders Thomassen: A

Hvordan er synsvinkelen? Gje døme og kommentar.

·       Forside: Soga om Gunnlaug Ormstunge

·       Side 1: Synsvinkel

o      ”Ikkje skal eg svike deg,” svarar Ravn. Så gjekk Gunnlaug til ein bekk og henta vatn i hjelmen sin og bar det til Ravn. Han tok imot det med venstre handa, men med sverdet i den høgre hogg han til Gunnlaug i hovudet så det vart eit ovstort sår.”

o      I dette eksempelet ser vi at fortellingen er skrevet i et autoralt refererende synspunkt, det vil si at forfatteren forteller det som skjer, men som ikke kan skildre følelsene til karakterene. (Fluen på veggen).

o      Denne synsvinkelen gjør at vi får handlingen litt på avstand og fortellermåten kan være litt kald.

o      Når fortelleren bare sier hvordan karakterene gjør ting og opptrer på gir han en indirekte personbeskrivelse. Forfatteren overlater til oss å danne et bilde av karakterene og deres tanker og følelser gjennom handlinger og replikker.

o      Når han underdriver hendelsene (knakk bare beinet) oppfattes karakterene som mer helteaktige. Underdrivelsen kalles litotes.

o      Miljøskildringer og daglige hendelser får liten plass i historien.

Trond Axdal: B

- Er forfatteren nøytral, eller grip han inn i fortelljinga og kommenterer henne? Gje døme.

Forfatteren er helt nøytral i sagaen. Han griper aldri inn og gir sin formening om noen eller noe. Han legger opp til at leseren selv finner ut av hva som er galt og rett. I høydepunktet i sagaen kan du se et godt eksempel på at forfatteren er helt nøytral. ”Ikkje skal eg svike deg,” svarar Ravn. Så gjekk Gunnlaug til ein bekk og henta vatn i hjelmen sin og bar det til Ravn. Han tok imot det med venstre handa, men med sverdet i den høgre hogg han til Gunnlaug i hovudet så det vart eit ovstort sår.”

I dette eksempelet ser vi at ingen beskrivelse er gitt og ingen følelser er innblandet. Det eneste forfatteren beskriver er at Gunnlaug fikk et ”ovstort sår”. Når forfatteren bare beskriver hvordan ting skjer og hva de gjør, gir han en indirekte personbeskrivelse. Dette gjør at leseren selv må lage et bilde om hvor stor ære de har. Når han underdriver hendelsene som (knakk et bein) viser dette at han er sterk og har stor ære.

Kristoffer Meling: C

- Korleis får lesaren kjennskap til kva personane tenkjer og meiner? Døme

Siden forfatteren er nøytral legger han ikke til rette for å si direkte hva enkeltindividene tenker eller mener, men siden det er mye dialog kan vi tenke oss fram til hva de forskjellige karakterene(personene) tenker. Forfatteren bruker noen av de samme metodene som blir brukt i dagens fortellinger, med en forteller som styrer handlingen fremmover, og med dialog og handling, som kan fortelle oss hva personer i fortellingen tenker, eller mener. Fortelleren kan også avsløre hvordan han tror at personene har det, ut i fra handlingene til personene: EKS: ”og Helga gret sårt”, her sier fortelleren handlingen hennes, men ikke hvorfor hun gråter, dette kan vi se kontekst i viss vi har lest de tidligere dialogene mellom Helga og Ravn. Grunnen til at Helga gråt er fordi hun vantrives i ekteskap med Ravn, hun ble tvangsgiftet bort til Ravn mot sin vilje, denne skikken praktiseres også i dag, men i få samfunn.

Måten teksten er fremstilt på er veldig lett å lese, og lett å følge med på, fordi den legger opp til at vi selv tolker det som skjer. Dette kommer tydelig fram i dette sitatet: ”Da sa Gunnlaug <> Ravn svarar: <> Gunnlaug seier:<><> svarar Ravn. Så gjekk Gunnlaug til ein bekk og henta vatn i hjelmen sin og bar det til Ravn. Han tok imot det med venstrehanda, men med sverdet i den høgre hogg han til Gunnlaug i hovudet så det vart eit ovstort sår.” Dette viser at gunnlaug er mer ærefull en Ravn. Fordi handlingen sier det ved at Gunnlaug ikke vil sloss mer med Ravn når Ravn er blitt skadet. Gunnlaug viser medlidenhet og henter vann til Ravn, men Ravn sviker Gunnlaug.

Daniel Marvik: D

- Fortell forteljaren like utførleg om alt, eller samanfattar han delar av handlinga ? Gje døme.

Forfatteren skriver ikke like mye om alt i handlingen, han komprimerer handlingen og skriver konkret om akkurat det som skjer. Han lar være å ta med unødvendig informasjon for og gi handlingen en fullstendig mening og for å gi leseren et bestemt bilde om det som skjer.

For eksempel:

”Ein dag på tinget da det var mykje folk på Lovberget og dei var ferdige med å avgjere rettsakene, kravde Gunnlaug togn og sa: Er Ravn Ånundsson her? Han svarar at han er der. Gunnlaug sa da: Du veit at du har teke den kvinna som var lova meg, og såleis sett fiendskap mellom oss. For det vil eg no by deg holmgang her på tinget om tre dagar på Øksaråholmen”.

Her er et eksempel på at når han byr ham opp til holmgang så går han dypt og forteller årsaken om hvorfor, mens plutselig har det gått et halt år så er de i Norge er et eksempel på at forfatteren ikke går inn i dybden.

Eddadikt

Trymskvida:

1.      Tor våknet opp og merket at hammeren hans var borte. Han var sint og sa så et dikt hvor han sier til Loke at hammeren er blitt stjålet. Tor og Loke går til Frøya for å låne fjørhamen. De trengte den for å komme seg til jotunheimen hvor jotnene og Trym bodde. Frøya svarte at de kunne få låne den om den så var av gull. Loke fløy på fjørhamen til Jotunheimen. Da Loke kom til Jotunheimen satt Trym, Jotunkongen, på en haug. Han spurte Loke hvordan det gikk med gudene og alvene og hvorfor han kom til Jotunheimen helt alene. Loke svarte at det gikk heller dårlig og lurte på om Trym hadde stjålet hammeren til Tor. Trym svarte at han hadde tatt hammeren til Tor og gjemt den åtte mil under jorden. Han nektet å gi den tilbake før han fikk gifte seg med Frøya.
        Loke fløy tilbake til Åsagarden og møtte Tor midt i gården. Loke fortalte ham at Trym hadde tatt hammeren og hva Trym ønsket for at han skulle gi den tilbake. De to går til Frøya og sier at hun må ta på seg brudesløret og bli med til Jotunheimen. Frøya ble sint og sa at hun måtte vær gal dersom hun ble med til Jotunheimen for å gifte seg med Trym. Det ble råd på tinget i Åsagard og det var da Heimdal, som voktet Åsagarden mot jotnene, kom med en god idé. Planen til Heimdal var å knytte på Tor brudesløret og smykket til Frøya og kle ham i kvinneklær. Tor likte ikke ideen. Han mente at alle æsene ville kalle ham homofil dersom han tok på seg kvinneklær. Loke sa til Tor at han måtte skjerpe seg dersom han ville ha hammeren sin tilbake. Dermed reiste Tor til Jotunheimen og Loke ble med som tjenestepike. I Jotunheimen hadde de en stor fest hvor Tor spiste en okse og åtte lakser og drakk tre tønner med mjød. Trym undret hvordan Frøya kunne spise og drikke så mye. Loke var snar tenk og sa at Frøya ikke hadde spist på åtte netter fordi hu var så spent på å reise til Jotunheimen. Trym undret igjen hvorfor Frøya hadde så flammende øyner. Loke svarte kjapt at Frøya ikke hadde sovet på åtte netter fordi hun var så spent på å reise til Jotunheimen.
        En jotunsøster kom og bad om brudeskatt før Frøya og Trym skulle vies. Da befalte Trym at hammeren skulle tas frem å legges i fanget til Tor, for så å bli viet av gudinnen, Vår. Da Tor fikk hammeren sin i fanget drepte han Trym og alle jotnene ble lamslått. Deretter drepte Tor jotunsøsteren som hadde bedt om brudeskatten. Slik var det Tor fikk tilbake hammeren sin.

2.      Tor er sønn av Odin, den mektigste og viseste guden i Åsagarden. Tor er den nest mektigste guden og er krigs- og tordenguden. Han styrer over været og når han slår med hammeren sin kan han lage lyn og torden. I Trymskvida hører vi om en gang når hammeren blir stjålet av jotunkongen Trym. Tor blir rasende sint fordi hammeren er Tors viktigste eiendel. Tor er en veldig maskulin person som ikke er spesielt for planen til Heimdall om at Tor skal kle seg i kvinneklær. Vi hører i historien at Tor ikke reiser rundt for å lete etter hammeren selv. Dette viser at han har makt over de andre gudene og beordrer dem til å gjøre oppgaver for seg.
        Frøya er gudinnen for fruktbarhet og kjærlighet. I tillegg er hu en krigs- og dødsgudinne. Betegnelsen ”Frue” stammer fra navnet til Frøya. I Trymskvia kommer Tor og Loke til Frøya og sier at hu må bli med til Jotunheimen for å gifte seg. Ingen spør om hun ønsker dette, men hu viser seg som en bestemt person som vet hva hun vil og ikke minst hva hun ikke vil. Hun er også hjelpsom og nøler ikke med å låne fjørhamen til Tor og Loke når de trenger den.

3.      Hovedpersonen i Trymskvida er Tor. Dette i seg selv er en god pekepinne på hvem som hadde makt og som betydde noe i norrøn tid. Tor er den nest mektigste guden i Åsagarden etter Odin. Dette viser at det er mennene som er ledere og beskyttere av Åsagard. De viktigste avgjørelsene blir tatt av menn. Tor nøler ikke med å drepe verken Trym eller jotunsøsteren, noe som antyder at mennene i den norrøne tid var tøffe menn som ikke fryktet noe eller noen. Vold var ofte løsningen på konflikter i denne tiden, noe som er en stor kontrast fra dagens ideologi.
        Når Tor og Loke kommer til Frøya for å si at hun må være med til Jotunheimen for å gifte seg med Trym, blir det nærmest forventet at hu godtar dette og blir med. Slik går det ikke i Trymskvida fordi Frøya er den mektigste kvinnen i norrøn tid og hun godtar ikke å gifte seg med en jotne.  Selv om Frøya ikke bøyer seg etter Tor og Lokes ønske var det vanlig at kvinner bøyde seg for mennenes avgjørelse i norrøn tid. Kvinnen hadde ansvar for hjemmet, barn og å ta vare på mannen sin.

Håvamål:

1. Håvamål betyr den høye sin tale, dette er synonymt med Odins tale. Håvamål er en samling med visdomsord eller leveregler fra Odin. Hver strofe begynner med en logisk eller moralsk leveregel eller visdomsord.
2. Strofe 10 handler om hvor viktig det er å tilnærme seg visdom. Visdom vil være nyttig når du kjemper deg oppover i livet, når du befinner deg på steder som kan virke truende eller skumle. Når du har gått deg bort eller når verden går imot deg.
   Strofe 76 handler om at mennesker, venner og dyr dør, men ditt rykte og navn vil vare evig. Derfor er det viktig å ta gode valg og avgjørelser i livet for at ditt ettermæle skal være bra.
3. Levereglene og visdomsordene i håvamålet har både moralske og logiske poenger som man kan oversette til ett moderne språk og som kan gi oss en ettertanke over hvordan vi lever livene våre i dag.
4. Håvamålet i den norrøne litteraturen kan minne om de ti bud i bibelen.

Islendingesagaene

I dette innlegget fikk vi i oppgave å skrive en deadline oppgave om islendingesagaene i stikkordform. Vi fikk en deadline på 30 minutter.

• Islendingesagaene regnes som det mest originale bidraget fra Island i middelalderen.
• Landnåmsmennene var utflyttere fra Norge til Island mellom 860 – 930 e.Kr.
• Tida da landnåmsmennene befolket Island, 860 – 930 e.Kr, kalles for landnåmstiden.
• Landnåm betyr ”å ta land”.
• Av de 40 islendingesagaene vi kjenner til foregår de fleste i landnåmstiden og frem til 1030 e.Kr.
• Sagaene handler om vanlige folk, ikke konger og adel.
• Handlingen foregår stort sett på Island.
• Det finnes både store og små islendingesagaer. Noen kan sammenlignes med romaner, mens andre kan sammenlignes med korte noveller.
• Handlingen i sagaene dreier seg som regel om en konflikt mellom to personer eller to slekter.
• Vi kjenner ikke sagaforfatterne. Disse var anonyme som de ofte var i middelalderen.
• Sagaene har en detaljrik fortellermåte som ikke kan ha stammet fra en muntlig nedstamning.

• Forfatteren av sagaene har en autoral synsvinkel og skildrer fortellingene fra utsiden av handlingen.
• Fortellermåten i sagaene veksler mellom scener med dialog og handlinger og refererende tekster.
• Det er lagt vekt på gode replikker i islendingesagaene.
• Sagaene har korte setninger som gjør at de er lette å lese.

Litteraturhistorie - Middelalderen

I dette innlegget vil jeg fortelle litt om litteraturhistorien fra middelalderen. Jeg vil begynne med å fortelle litt om samfunnet i middelalderen før jeg kommer inn på litteraturen i denne epoken.

Middelalderen er en tidsalder som strakte seg fra ca 500 til ca 1500 e.Kr. Grunnen til navnet middelalderen er at det er perioden mellom oldtiden og den nyere tid. Dette var en tidsalder hvor kirken hadde stor innflytelse. Grunnen til dette kan være at mange stater gikk til grunne og nye oppstod, mens kirken alltid var der.

I Norge begynte ikke middelalderen skikkelig før ca år 1000 på grunn av vikingtiden og fordi vi ligger i utkanten av Europa. I loven om kulturminner er det fastslått at middelalderen i Norge sluttet i 1537. En rekke konger regjerte i middelalderen, blant annet Olav den Hellige. Da Svartedauden kom til Norge i 1349 døde 2/3 av Norges befolkning.

Middelalderen deles inn i:

• Tidlig middelalder – ca 500 til 1050 e. Kr
• Vikingtiden i Norden
• Økonomiske nedgangstider
• Undergangen av det vestromerske riket
• Høy middelalder – ca 1050 til ca 1300 e. Kr
• Pavekirkens glansperiode
• Maktkamp mellom stat og kirke
• Korstogene
• Stor by - og handelsvekst
• Sen middelalder – ca 1300 til ca 1500 e. Kr
• Svartedauden
• Nedgangstider
• Befolkningsreduksjon

Middelalderen er en tidsepoke som strekker seg over 1000 år. Derfor er det en epoke med mange former for litteratur med ulike kjennetegn og trender. Noen eksempler på ulik litteratur fra middelalderen er:

• Religiøs diktning
• Verdslig diktning
• Kvinnelitteratur
• Allegori
• Norrøn litteratur
• Østlig epos

Man sier at middelalderen begynner ved splittelsen av romerriket. I det østromerske riket, også kalt det bysantinske riket, ble gresk språket for de lærde og man tok vare på den bysantinske kulturen. Mosaikkunsten ble spesielt utviklet i den bysantinske kulturen. Store kirker ble dekorert med mosaikkbilder av hellige personer og hendelser fra bibelen.

I det vestromerske riket med Roma i sentrum ble latin språket for de lærde. De latinske bokstavene ble tatt opp og brukt i morsmålene slik vi gjør i dag. Alle bokstavene du leser her, bortsett fra æ, ø og å, stammer fra det latinske språket. Det var kirken med paven i spissen som styrte kulturen og troslivet i det vestromerske riket.

Den eldste litteraturen fra middelalderen har gått fra generasjon til generasjon i mange hundre år. Det kan for eksempel være gamle fortellinger og myter. Det som kjennetegner denne gamle litteraturen er at den inneholder mye rim og rytme.  Dette var trolig for at de skal være lettere å huske og gjenfortelle til neste generasjon.

Svært få kunne lese og skrive under middelalderen, med unntak av munker og prester i kirken og konger og adelen. Dette gjenspeiles i lyrikken som regel var rettet mot presteskapet eller hoffet. Det var ikke så viktig hvem forfatteren var under middelalderen. Det ble lagt mer vekt på innholdet.